Akerselvens Baatforening 75 år 1918-1993

Stiftelsen for 75 år siden
I år er det 75 år siden «Akerselvens Baatforening» ble stiftet. Det skjedde 27. mai 1918, og med 86 medlemmer og følgende styre:
Formann C. Larsen, viseformann J. Halvorsen, kasserer G.Johansen-Bergum,sekretær Joh. Rindahl ogThv. Olsen som styremedlemmer.

30 år senere finner vi fortsatt ett av navnene i styret: sekretær Joh. Rindahl! (30-årsberetningen i 1948.) En ting er sikkert - det var disse som la grunnlaget for vår nåværende Akerselvens Båtforening!

Akerselvens baatforening blir stiftet

Båtplass i Akerselva ved Grønland

Det var temmelig uryddige forhold for folk med båt i elva. Enhver måtte sørge for påle og landfeste der det ikke var privat grunn, og det hendte nok iblant at det kunne bli krangel når den rettmessige eier kom hjem fra tur og en fremmed båt lå på plassen hans. Noen egentlig eiendomsrett hadde han jo bare til pålen.
«Kjærrgår`n» på Ankerløkka var alminnelig vinteropplagsplass. Her hadde gutta tumleplass og brukte båtene som leketøy - og det ble de også brukt til i elva om sommeren, så bunntiljer og annet løst inventar forsvant med strømmen.
Etterhvert som båtene ble kostbarere og det tok til å bli motorbåter kunne jo ikke dette gå lenger, så behovet for en forening vokste fram. Den 27. mai 1918 var ABF et faktum! Først gjaldt det å skaffe orden på båtplassene og forholdene i elva. Styret satte seg i forbindelse med kommunen (leiegårdskontoret) og private eiere, og det lyktes ved iherdig arbeide å øke antallet av brukbare båtplasser.

Lindøya kom tidlig inn i bildet
Ellers kan nevnes at første vinteropplagsplass ble leid i Brogaten 24. I 1924 ble det opprettet kontrakt om leie av nåværende opplagsplass på Lindøya. Etter mange års tålmodig strev og møye kunne Lindøya i 1936 fremstå som en funksjonell opplagsplass for alle foreningens båter.

Maks størrelse 22'

Etter hvert skaffer medlemmene seg litt større og større båter Det måtte derfor settes en grense opp til 22 fots lengde i 1939, besluttet havnekontoret som var blitt vår «vert». Det siteres videre fra jubileumsberetningen 1978: «I 1940 fikk foreningen nye medlemmer, båteierne i Smalgangen 12 - 16 og Bredgaten 2, da disse private leieforhold opphørte p.g.a. rivningen av de gamle husene langs elva. Disse båteierne fikk beholde sine gamle plasser, og området ble inngjerdet og nye brygger oppsatt. Samme år leide vi kontor i Jernbanegt. 21 istedet for det gamle Smalgangen.»

Krigen

Da vi på grunn av krigen ikke kunne bruke båtene, oppnådde styret etter forhandlinger med Havnekontoret så stor reduk- sjon for leien av båtplassene, at medlemmene fikk gratis opplag. Buksering til og fra Lindøya ble også ordnet og de aller fleste medlemmene satte båtene sine på land og ut som vanlig. Et stort tap led foreningen i 1941, da tyskerne rekvirerte 21 av de beste båtene. De båtløse medlemmene fikk beholde plassene inntil videre.
Krigsårene var en tung og vanskelig tid for båtforeningen, som for alle andre. Men den tok nå en gang slutt. Det var stor glede og opptimisme på den første generalforsamling etter krigen, men dessverre - Rom ble ikke gjenoppbygd på en dag.

Ny giv etter krigen
Høsten 1947 besluttet generalforsamlingen etter styrets forslag å innkreve en ekstrakontingent på kr. 10,- for 1948 og samtidig forhøye slippavgiften en del.
Tegninger og planer for ny sjøbu etc. foreligger ferdige og godkjent av Landbruksdepartementet. Foreningen har nå 364 medlemmer og formuen utgjør ca. kr. 24.000,
Det er bare de aller færreste av medlemmene våre som husker noe fra den tiden som her er nevnt. At foreningen måtte vekk fra Akerselva kom opp allerede i 1950. Det ble innkalt til møte med Jernbanens Båtforening, hvor det ble bestemt å søke Oslo kommune om plass i Hovedøybukta. Det viste seg at driftsbestyrer Hjalmar Larsens kontor arbeidet for det samme. Kontoret opplyste at flytting først kunne bli aktuelt om 5-6 år. 9 år senere kom det varsel om stengning av elva, men denne gang av tunnelbanen som sperret elva delvis fram til 1962. Kort tid etter at elva var åpnet igjen, kom det melding om at vi måtte forlate elva.

Hovedøya
Oslo kommune hadde allerede påbegynt arbeide med havn i Hovedøybukta, og man regnet med plassering her våren 1963. Et stort arbeide ble utført av styret og medlemmene i forbindelse med flytting fra elva. Foreningen så fram til en moderne havn i vakre omgivelser, men ikke alle var enige - og vi mistet over 150 medlemmer på grunn av flyttingen.
I årene som fulgte, fram til slutten av 70-tallet, slo foreningen seg til ro i Hovedøybukta. Etterhvert kom kontorbrakka på plass, med telefon. Flaggstang med foreningens vimpel, og blomster pyntet opp, og foreningens medlemmer fant seg til rette. Tilgangen på medlemmer var større enn kapasiteten, i disse år
Siden 60 års jubileet i 1978 har den nye tid kommet for alvor. I havna på Hovedøya ble det store forandringer da foreningen kjøpte bryggene av Oslo kommune (i 19??). Stolper og wire ble fjernet og utriggere ble montert. Medlemmene med båtplass på Hovedøya betalte et innskudd som finansierte dette. Med dette ble det mulig for større båter, også seilbåter å få plass i havna. Det førte imidlertid også til at foreningen fikk ansvaret for drift, vedlikehold og investeringer selv. Opplagsplassen på Lindøya fungerte bra for båter opp til 22` terhvert umulig å holde. Resultatet ble at stadig færre båter ble tatt opp.

Strøm og lys på bryggene
I 1987 ble det lagt fram strøm til brygge 3 på Hovedøya, og samtidig ble det innkjøpt 8 stk. «propeller» til en isfri havn for inntil 20 båter. Dette, sammen med ei tidligere innkjøpt servicetralle på Lindøya, ga større båter mulighet for vinterplass.
På 80-tallet var optimismen stor i båtforeningen som ellers i samfunnet. Foruten det som er nevnt ovenfor, ble det planlagt nytt klubbhus til erstatning for den gamle brakka. Mye godt arbeid ble utført, blant annet ble strøm og vann lagt ut på bryggene, unntatt var strøm til brygge 1. Klubhuset ble imidlertid ikke bygget før nedgangstiden innhentet oss på slutten av 80-tallet. Nedgangstiden ble en stor belastning for foreningens økonomi. Medlemstallet sank dramatisk.
Innskuddsordningen som syntes uproblematisk da den ble innført, ble en tung byrde. Dårlig økonomi, arbeidsledighet osv. tvang mange til å forlate båtlivet. Folk ble også mer bevisst på priser og tilbud i de forskjellige havner. Det oppsto en konkurransesituasjon vi ikke var vant med. Båtfolk sto ikke lenger i kø for båtplass. Det ble båtforeningene som sto i kø etter båteierne.

Jubileumsåret 1993 har hatt disse styremedlemmer:
- Odd R. Bergh, formann,
- Geir Traaholt, nestformann,
- Ingvar Sagbakken, kasserer
- Liv Bråten, sekretær avløst av Arne Bergem, (22.mars)
- Frank Andersen og Jan Larsen, styremedlemmer
- Geir Traaholt og Leif Johansen. varamedlemmer.

Hans Lie forteller
En lørdag formiddag på vårparten sitter vi i brakka og prater. havnesjefen Hans Lie, formann Odd og undertegnede. Kaffetrakteren står og putrer svakt, og stemningen er god. Da spør jeg litt om bakgrunnen for brannmannen Hans`s tilknytning til ABF:
Jeg begynte i båtforeningen i 1976. Båten min, Blåmann, kjøpte jeg høsten 1975. Først spurte jeg om båtplass i Revierhavna, men det var vanskelig, så fikk jeg kontakt med Riis på Lindøya, han sa: Kom med båten! Riis var en myndig mann. Så i mai måned kom jeg til Hovedøya, og hvem andre så jeg der enn «Feier`n» (Johnsen) daværende havnesjef, som var en gammel venn av meg! Jeg fikk plass på 2`ern. Ja, det var tider,sann! Hans tar seg en slurk kaffe. Jeg har vært revisor i styret i ABF i mange år, og ellers altmuligmann. Daværende formann var Arthur Aukner. Så overtok Hansteen, som var orlogskaptein i det sivile. 1. april 1988 er jeg i funksjon som havnesjef. ABF arrangerte brannøvelser fra 1983 og siden hvert år en periode sto jeg naturlig nok til disposisjon med min erfaring i ledelse av disse øvelsene. Først kom Lindøya, og så tok vi båtforeningene i bukta på Hovedøya. Nå er jeg pensjonist og ser på jobben min som havnesjef som min trivelige hobby som er helsebringende, mentalt og fysisk.
Hans starter opp sin kjære «Blåmann» etter lørdagens oppgaver, og «tøffer» tilbake til brannvesenets havnestasjon i Akerselva.

Slippen Lindøya
Ny bedding på Lindøya ble første gang tatt opp av styret i 1953. Den 9. oktober 1953 bestemte man møte med Oslo kommune angående ny bedding, og den 9. november ble søknad med prisoverslag kr. 87.000,- sendt. I 1955 ble arbeidet påbegynt og fullført, og et gigantisk arbeide av styrene under formann F. Haug og senere formann Roy Engebretsen var avsluttet.
I alle år før 1960 var vi henvist til å hente vann i sisterne på slippen, og det ble så som så med renhold av båtene. I 1960 førte Oslo vann og kloakkledning over bukten fra Hovedøya, og vi satte straks igang arbeidet med frostfri innføring av vann til vaktmesterboligen. Herfra førte vi en sommerledning til opptrekket, og et lenge følt savn var oppfylt.
Dette var den siste store moderniseringen på slippen. Siden har anlegget blitt vedlikeholdt,men fra 1955 og til idag, er anlegget nedslitt og umoderne.

Mobilkran
Derfor ble det på årsmøtet i 1991 besluttet å satse på en modernisering, med kran eller truck til løfting av båter. I 1992 ble det innkjøpt ei brukt mobilkran, finansiert med lån fra småbåtfondet stort kr. 60.000,-. Det ble utarbeidet planer for bygging av brygger og søkt småbåtutvalget om støtte til å gjennomføre planene. I skrivende stund har vi ikke mottatt skriftlig svar på søknaden.
Mer er ikke å si, men vi er igang med arbeidet. Det blir løftet båter med kran høsten 1993.


Nelly forteller

John, mannen min ble født i Gamlebyen. Sjøl er jeg fra Vålerenga. Vi kom til ABF da vi fikk første båten vår i 57-58. Det var en 21` fot tresnekke. Båtforeningen hadde den gang kontor i Jernbanegt., og vi dro dit for å betale. Det kostet 1 kr. pr. fot, husker jeg! Det ble 21 kr. snakk om forskjell fra idag!
Vi tok mange turer nedover til Sandspollen med båten vår. Sønnen vår, Jan, var ikke store klumpen da vi tok han med oss første gangen i båten.
John jobbet som jernbinder og forskalingssnekker på forskjellige steder, bl.a. på kornsiloen på Sjursøya. Han ødela foten sin på den tiden, og fikk amputert ene tåa, akkurat slik jeg måtte gjøre for 2-3 år siden. Han ble alvorlig syk og lå på sykehus et helt år, men kom seg jo etterhvert. Han søkte så på jobben som slippbestyrer her på Lindøya, og ble enstemmig innstilt til jobben. Mens vi sitter i solskinnet og prater, kommer minstebarnebarnet til Nelly, Marius, løpende barbent bort til farmor. Han skal mate gåsefamilien, som ligger rolig og venter nede i fjæra. Sola varmer - det er en av de få gode dagene i juli. Familien Riis har hatt mange gode dager her på tomta. «Ja, John Ingar er så og si nesten født her!» sier Nelly, og ser tankefullt utover området, som rommer så mange minner. Det er bare noen ganske få båter oppe på slippen nå på denne tiden av året. Svigerfaren min eide fiskebu på Sjursøya, og drev butikk i nærheten, oppe ved Mosseveien. Vi var ofte med han og fiska rundt øyene i fjorden. Han var aldri redd, selv om tyskerne skjøt rundt båten hans. «Mannen min bodde i hytta her hele året, sommer som vinter,» minnes Nelly. «Han fiska mye, var den beste ålefiskeren i byen Jeg husker så godt hvor sliten jeg var da jeg måtte bli med han ut midt på natten og dra va. Vi strakk garn til agn i bukta der borte - og så sto vi i hver vår ende og dro. Det var ufattelig tungt.» Så døde John i 1980. Styret vedtok at jeg skulle fortsette her. Etterhvert ble jo gutta mine store nok til å hjelpe til. Det hendte ofte at jeg måtte avløse John med opptak og uttak av båtene, men jeg var ikke høy i hatten første gangen jeg sto ved spaken! «Detta går så bra så, sa karene som sto rundt - og det gikk bra!» Jeg synes medlemmene er noen hyggelige og greie folk. Da alle medlemmene kom hit om våren for å starte opp med båtpussen, lukta det tjære lang lei. Nå går det nok mere i lukten av plastprodukter, og så er båtene blitt en del større, ja! Utstyret her på slippen er fortsatt det samme som har stått her hele tiden. Mesteparten av sitt voksne liv har altså Nelly tilbragt på Lindøya. Som en liten avveksling tar hun seg en tur med danskebåten en gang iblant. Men framgangen i prosjektet som skal utføres på Lindøya,er Nelly litt oppgitt over! Hun overveier å ta en tur til Hovedøya og stramme opp gutta litt!


Styrer gjennom tidene

Gjennom 75 år har et stort antall medlemmer gjort en innsats for foreningen, som aktive medlemmer eller tillitsvalgte.
Bare noen få kan nevnes,men vi skal ha dem allesammen i tankene.


Formenn:
C. Larsen, 1918-19
H. Haavie, 1951-53
H. Bråten, 1919-20
Fritz Haug, 1953-54
J. Johansen, 1920-23
Roy Engebretsen,1954-56
E. Melbye, 1923-25
G. Johansen, 1956-66
E. Nordahl, 1925-33
Artur Aukner, 1966-77
H. Haavie, 1933-36
O. Hansteen, 1977-84
J. Rindahl, 1936-37
Jan Gullichsen, 1984-87
R. Bernum, 1937-46
Oddmar Opsahl 1987-88
E. Jørgensen, 1946-50
Odd R. Bergh 1988-
Oskar Lie, 1950-51


Disse hadde mange års tjeneste i styret i ABF:
E. Nordahl - i 25 år
Gunnar Johansen - i 13 år
Reidar Berdahl - i 15 år
Arthur Aukner - i 20 år
Roy Rustad - i 16 år
Knut Johnsen, «Feier`n», ble tildelt foreningens pris et barometer, for sin innsats som styremedlem og mangeårig havnesjef på Hovedøya da han sluttet i 1987.
Roy Rustad ble tildelt foreningens ur for sin store innsats som sekretær gjennom mange år. Foreningens eneste æresmedlem, Georg Bergum, døde i 1989.

Tilbakeblikk
Et jubileum er en god anledning til å stoppe opp et øyeblikk kaste et blikk tilbake, tenke litt framover og se de daglige trivialiteter i perspektiv. 75 år har gått siden driftige ildsjeler stiftet Akerselvens Baatforening. Det grunnlaget som er lagt var så solid at det har holdt foreningen levende til denne dag.

Urbaniseringen omkring oss
Samfunnet omkring oss har forandret seg totalt. Småbyen Kristiania, som byen het den gang, er blitt til metropolen Oslo. Bydelene Vaterland og Enerhaugen er borte, eller så forandret at de ikke er til å kjenne igjen. Elva er lagt under lokk og gjort utilgjengelig for båttrafikk. Så skjer det som ofte skjer når noe er gått tapt, man angrer seg, vil rette opp skadene. Elva er alt renset. Det er krefter igang som vil ha båtene tilbake i elvas nedre del. Planene om å gi de østre bydelene nytt liv er mange. Byen leter etter noe av den identitet som gikk tapt i den travle oppgangstiden fra 1945 til slutten på 80-tallet.
Byen vår er en kystby - Norges største havneby. Det er vårt ansvar - og privilegium å bære videre vår del av den kystkulturen som også er en del av byens identitet.

Det er mitt ønske for framtiden at vi skal makte de oppgavene vi har påtatt oss. Jeg tenker da bl.a. på rehabiliteringen av opplagsplassen på Lindøya. Må alle gode krefter stå oss bi, også Oslo kommune.

Odd R. Bergh formann.

Akersevla
Akerselva - det er vel ikke noe vassdrag i verden som er bedre regulert og mer mishandlet og misbrukt enn elva vår.
Inntil århundreskiftet, da Akerselvens Brukseierforening fikk fullført reguleringen, rant elva forholdsvis fritt, Det var storflom om våren og når «fløyta» gikk ved St. Hanstider, ellers var det omtrent like mye vann søndag som hverdag, og vannet var forholdsvis rent. Selv så sent som omkring år 1900 badet gutta på Grunerløkka i kulpen under den gamle Ankerbrua.

Selv reguleringen hadde ingen annen hensikt enn å nytte ut elva som arbeidsslave, og det ble gjort grundig. Foruten alle de vannene som har naturlig avløp til Maridalsvannet, er flere andre vann i Nordmarka, som tidligere rant ut i Nitelva, stengt av med store demninger og gjennom tunneller «overført»: Gjerdingen, Nordvann, Trehørningen og Ørfiske må levere sitt vann til Brukseierforeningen.

Under normale forhold sliter også elva trutt. På den korte strekningen fra Oset til Nedre Foss holder den, med en vannføring på 6 m3 i sek., rundt regnet 5000 menn (og kvinner) i arbeide. 6 m3 i sekundet blir jo 360 000 l i minuttet - det skulle være nok til å holde elva noenlunde ren; men fra lørdag kveld til søndag kveld slippes bare l m3 (minste tillatte) - og rett som det er stenges vannet i månedvis - det kan vi båtfolk godt kjenne i nesen, når vi kommer hjem etter en søndagstur på fjorden. Fallhøyden er nokså stor, da Maridalsvannet ligger 149 m.o.h. - Hvor mange er det som er klar over at dette vannet ligger 20 m høyere enn Mjøsa, og at folk på Kjelsås bor høyere enn på Lillehammer?

Akerselva er ingen idyll lenger, både den, Asbjørnsen, Løvstad og Braaten er i så henseende bare tradisjoner, og akkurat nå er den, istedenfor «et smil i byens ansikt» en heslig grimase og en stinkende kloakk. Men akkurat nå lysner det også. - Gjennom flere år har parkvesenet med bygartneren i spissen arbeidet jevnt og stillferdig med å pynte opp og parklegge langs den mishandlede elva og byens myndigheter forhandler med Brugseierforeningen om å løse ut vannrettighetene og erstatte vannet med elektrisk kraft fra de store verkene som er under utbygging, og når disse forhandlinger går i orden, kan en gå ut fra at vannet får renne under andre forutsetninger. Hvis vi også kan få has på de verste grisene, f.eks. Gassverket, vil vi båtfolk og andre, med utbytte og glede kunne ferdes på og langs elva, og den vil bli hva den bør være - ikke bare til nytte, men også til hygge.